Lokalavisene

Nærheten til menneskene
er først og fremst

EN STYRKE

Av Per Edgar Kokkvold

Norske medier holder seg med store ord: - Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn, heter det plakaten alle pressefolk plikter både å kjenne og respektere.
Pressens samfunnsansvar er mangfoldig. Den skal innhente og videreformidle informasjon som gjør det mulig for folk å kjenne sin fortid, forstå sin samtid og prege sin framtid. Den skal avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet. Den skal ta standpunkt, formidle verdier og målbære holdninger innenfor rettsstatens vide rammer. Og den har "et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk", som det heter i Vær Varsom-plakatens pkt. 1.2.
Men klarer pressen å vinterfø de store ordene den holder seg med. Og fremfor alt: Klarer store og mellomstore regionaviser og de mange næravisene som utgjør Polaris Media, å fylle den krevende rollen den har pålagt seg selv?

"Lokalpressen svikter sitt oppdrag"
Det gjør de ikke hvis man skal tro kritikerne som ved ujevne mellomrom gir seg til kjenne. Anki Gerhardsen, en av frieste stemmer i norsk presse, mener at lokalpressen svikter sitt oppdrag, at " i stedet for å grave, avdekke og stille kritiske spørsmål til et bredt utvalg aktører, handler det mest om lokale forballkamper og stoff som ikke synliggjør konflikt. Kanskje er det fordi stoffet ofte presenteres ved hjelp av kun én kilde", skrev Gerhardsen i sin medierevisjonsspalte i Aftenposten 19. november 2018.
Anki Gerhardsens påstander er delvis bygd på en studie Journalistutdanningen ved Nord Universitet har laget med støtte fra Fritt Ord. Studien er bygd på gjennomgang av 24 lokale og regionale medier fra hele landet, noen av dem fra Polaris-konsernet.
Rapportskriverne er mer diplomatiske enn Gerhardsen, men også de mener å kunne påvise at flere samfunnsområder får liten plass i de lokale og regionale mediene: - Arbeidsliv, miljø og klima, religion, innvandring, olje og energi fremstår som journalistiske blindsoner, skriver forfatterne.

Næraviser og fjernaviser
Stiftelsen har bedt redaktørene i Polaris-mediene om deres kommentarer til kritikken. Er kritikken rettferdig?
Redaktørene forholder seg saklig til kritikerne, uten den totalt avvisende, for ikke å si angstbiterske måten som noen ganger preger riksavisene når noen våger å kritisere dem. - Kritikken er nok til en viss grad riktig, men vi jobber bevisst for å forbedre oss. - Jo, det er for mye énkildejournalistikk og for lite gravende. - Vi er en liten redaksjon med et stort geografisk dekningsområde. - Da er det lett å ty til lette løsninger. - Ressurssituasjon gjør at vi litt for ofte blir for overfladiske.
Men selvkritikken betyr ikke at redaktørene legger seg flate. De slår også tilbake og mener at kritikken ofte er for generell og virkelighetsfjern. At kritikerne ser bort fra at det drives mye god, kritisk journalistikk i mange lokalaviser, og at næravisene kanskje er mer opptatt av å være etterrettelige enn - hva skal vi kalle dem - fjernavisene?
Også Stiftelsen vil understreke at årsrapportene ikke levner tvil om at Polaris-mediene jobber med det kritikerne fremholder som lokalavisenes svake sider, og ikke minst er meget bevisst på hvilke krav som stilles til en fri presse. At også lokalavisene stiller kritiske spørsmål til mennesker med makt, og er opptatt av å formidle kvalitetssikret journalistikk. Vi merker oss også synspunktet om at konserntilknytningen og de redaksjonelle krav som følger av denne, er en bedre garanti for uavhengige aviser enn da de var eid og styrt av privatpersoner.

- Våger vi nok, eller er vi for snille?
Det er etter Stiftelsens mening særlig én ting mange av kritikerne ikke forstår, eller ikke i tilstrekkelig grad verdsetter - det som er næravisenes styrke: nærheten til menneskene.
Nærheten til enkeltmenneskene kan være et problem: Ikke bare at alle kjenner alle, men at alle kjenner avisen og avisen kjenner alle! Men dette er først og fremst en styrke: At man kan synliggjøre folk flest, skape identitet og bidra til å gjøre det området man betjener, til et bedre sted å leve.
Ikke minst det siste er en velsignet kontrast til det flere pressekritikere de siste årene har hevdet: at mediene nå er blitt makten, mer opptatt av å rive ned enn å anvise de styrende hvordan de kan gjøre samfunnet bedre. Det er kanskje et paradoks, men de store behøver ikke å tenke like hardt som de små på at de skal tjene alle. Næravisene er fellesarenaer på en måte som riksavisene aldri kan bli.
At man vil vise hensyn til mennesker, hindrer utvilsomt at aviser tidvis lar være å publisere ting man visste om og burde ha publisert. På den annen side er det også vesentlig lettere å gjøre urett mot mennesker man aldri har møtt enn dem man kjenner. Som redaktør Alexander Killingberg i Fosna-Folket formulerte det i den redaksjonelle årsrapporten for 2017: "Lokaljournalister lever i de samfunn de skriver om. De møter menneskene på butikken, på bussen og på hurtigbåten. Verden er liten på Fosen".
Det er et privilegium å ha det slik. Men det er et privilegium som gjør at man hele tiden må spørre: Våger vi nok? Eller er vi for snille?

"Det er langt dette landet"
Det bør også understrekes at mange av lokalpressens kritikere er fullt klar over næravisenes betydning for det lokale demokratiet, og derfor uttrykker bekymring over at lokalaviser forsvinner i det meste av Europa, med til dels dramatiske konsekvenser for lokaldemokratiet. Forskerne ved Journalistutdanningen ved Nord Universitet kaller de lokale mediene ikke bare en fordel for mangfold og lokalt demokrati, men selve "bærebjelken i den norske samfunnsstrukturen".
Også Stiftelsen vil understreke næravisens enorme betydning for utviklingen av demokratiet og det offentlige liv. Lokalavisenes historie i Norge er en lang suksesshistorie, og det skyldes ikke bare landets særegne geografi, men også lokalpressens kvaliteter. Den er slitesterk og liv laga. For mens mange storsamfunn stykkes opp i lønnsomme småbiter uten innbyrdes sammenheng, representerer nærpressen fortsatt levende lokalsamfunn.
Lokalavisene speiler i virkeligheten landet vi bor i: Driva og Dølen. Fjuken, Fosna-Folket, Fjell-Ljom og Fjordingen. Grannar og Grenda. Inderøyningen, Kanalen og Kvinnheringen. Strilen, Selbyggen, Snåsningen og Sydvesten. Varingen og Vestavind. Østerdølen, Østhavet og Øy-Blikk.
Det er som en hører Rolf Jacobsens dikt i bakgrunnen. "Det er langt dette landet. Nordover, nordover uten ende. Øygarden blåner seg endeløst ut i havet. Vi stuer oss sammen der det finnes jord og utkomme, tettbygd i smale daler ... Nå plukker vi gullpenger opp fra havbunnen og hjemmet vårt går oss langsomt av minne ... Men det ligger der enda, Digernorge, sjøvasket og tungt, med travelhet, regntåker og tinder ... Vi er en del av verden. Men fra et annerledes land som ingen herremann riktig har fått has på. Så bukker vi ikke så dypt som hos naboen, det er for bratt her".

Når grenser flyttes

For femti år siden var praktisk talt alle norske aviser partiaviser. I dag er det ingen. Det er i virkeligheten en fordel for alle - for pressen, for publikum og også for partiene. Men at vi ikke lenger har partiaviser, betyr ikke at avisene ikke kan ta et partipolitisk standpunkt, for eksempel på valgdagen, slik mange uavhengige, utenlandske aviser gjør.
Polaris-medienes redaksjonelle årsrapport for 2017 viste at mediehusene heller ikke gjør det, men at de stort sett nøyer seg med å be leserne bruke stemmeretten.
Men hvor dypt går Polaris-mediene inn for å påvirke politikken når det for eksempel gjelder den pågående kommune- og regionreformen?
Stiftelsen har stilt spørsmålet, og her er svarene mangfoldige. Noen redaksjoner har overhodet ikke behandlet spørsmålet på lederplass, fordi det ikke har vært aktuelt i mediets dekningsområde. Andre har omtalt reformene på lederplass "uten og ta et veldig klart standpunkt".
Atter andre har på lederplass lagt vekt på å beskrive prosessen med fordeler og ulemper, for dermed å gi leserne selv mulighet til å påvirke, uten for mye hjelp fra redaktørene. Namdalsavisa melder om diskusjoner og dragkamp har skapt stort engasjement, hvor avisen også har bidratt til løsninger.
Men noen har også tatt et klart standpunkt, og legger ikke skjul på at man har ønsket å påvirke leserne. "Folkebladet" har arrangert egne meningsmålinger. På lederplass har avisen gått inn for en samlet nordnorsk region og karakterisert delingen av Nordland og Troms/Finnmark som "et regionalpolitisk misfoster", mens "Framtid i Nord" har talt for den kontroversielle sammenslåingen av Troms og Finnmark.
For noen har kommunereformen vært et helt dominerende tema. De åtte kommunene "Sør-Trøndelag" dekker, er redusert til to, mens fem kommuner rundt Ålesund, midt i "Sunnmørspostens" dekningsområde, slås sammen til én storkommune.
Sunnmørsposten har fartet på kryss og tvers med reportasjeteam for å fortelle hva de som berøres direkte, egentlig mener om reformene. På lederplass har avisen hatt klare standpunkter knyttet både til kommune- og regionreformen.
"Fjordingen" anfører også at avisen har tatt standpunkt på lederplass, og at dette har skapt heftig debatt, "noko som må sjåast på som positivt", som redaktør Bengt Flaten formulerer det. Et synspunkt Stiftelsen uten videre slutter seg til.
Flyte med strømmen kan enhver tresko.

PEK

Presseetikk handler
ikke bare
om å være varsom

Etiske dilemmaer er ikke til å unngå

Av Svein Brurås

Redaktøren i Vikebladet Vestposten skriver dette i sin redaksjonelle årsrapport for 2018:
«I ei avis med lite, avgrensa dekningsområde melder det seg stadig etiske dilemma. Til dømes i kriminalsaker: kor mykje informasjon kan vi gje utan å identifisere gjerningsperson og fornærma? Skal vi skrive kommunenamn? Alder? Nasjonalitet? Kjønn? Spesielt i ein tidleg fase i slike saker er dette viktig å diskutere.»

Det er betryggende å se at det brukes tid på konkrete etiske dilemmaer i den redaksjonelle hverdagen. Mange av redaksjonene viser i sin årsrapport at de tar på alvor de presseetiske utfordringene som stadig oppstår i all profesjonell journalistisk virksomhet.
Litt mindre betryggende er det at andre gjør unna årets presseetiske status med den ene rutinemessige setningen: «Vi har ikke hatt saker i PFU i 2018». Mener de å si at de dermed har full kontroll på etikken? I så fall kan det være grunn til å minne om at antall klager og eventuelle fellelser i PFU ikke kan være den eneste målestokken på den presseetiske tilstand i redaksjonen. Null PFU-klager kan også bety at man stort sett holder på med ufarlige og snille saker, og unngår de mer krevende og utfordrende sakene.
Dette må ikke forstås som at redaksjonen helst bør ha en klagesak eller to i PFU i løpet av året, selvsagt ikke. Det beste er å unngå slikt. Men presseetikkens fremste målsetting er ikke å unngå klager for enhver pris. Presseetikk handler ikke bare om å være varsom, tilbakeholden og forsiktig. Det handler også om å informere om ubehagelige forhold i lokalsamfunnet, og noen ganger rapportere om det som noen ønsker å holde skjult. Ikke minst handler det om å være dristig og pågående i møte med forsømmelser og maktmisbruk fra offentlige myndigheter eller privat næringsliv.
«Leserne ønsker kritisk journalistikk», skriver redaktøren i Dølen i sin årsrapport, og viser til gode tilbakemeldinger fra lesere som setter pris på at lokalavisa tar opp «vanskelige saker». Men ikke alle der ute ønsker kritisk journalistikk. «Vi har et klart inntrykk av at enkelte, underlig nok også personer i sentrale samfunnsroller, hadde sett at Åndalsnes Avis hadde skrevet bare om de positive og hyggelige sakene», skriver redaktøren i nevnte avis.
I mange av årsrapportene fremgår det at redaksjonen er ganske så bevisst på å ivareta ulike roller i lokalsamfunnet, det vil si å være både lim og lupe. «Vi har eit like stort ansvar for å syne fram dei positive sidene ved bygdene våre som dei negative», skriver redaktøren i Fjuken i sin årsarapport.

PFU-saker
Det er naturlig nok de største avisene, som Adresseavisen og Sunnmørsposten, som pådrar seg flest klager til Pressens Faglige Utvalg. I fjor ble disse to avisene innklaget henholdsvis fem og fire ganger. Ingen av dem ble felt i noen av sakene. En rekke aviser ble innklaget én gang i løpet av 2018, og fem av Polaris-avisene ble felt i PFU. Harstad Tidende og iTromsø ble begge felt for dekningen av en #metoo-sak der PFU mente at svarene fra personen som ble utsatt for beskyldninger ikke kom godt nok fram. Steinkjer-avisa ble felt i en sak om oppsetting av et reingjerde i et populært turmoråde, en sak som ifølge PFU led under manglende faktakontroll og som dessuten stigmatiserte en folkegruppe. Dølen ble felt i PFU for manglende samtidig imøtegåelse. Altaposten ble i en stor og kompleks sak om svikt i det psykiske helsevernet felt for brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 om kildebredde, på 3.3 om premisser for intervju og på 4.14 om samtidig imøtegåelse. I denne saken uttalte forøvrig PFU at «det er svært viktig at mediene omtaler saker som denne».
Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 og 4.14 har lenge vært de to bestemmelsene som hyppigst fører til fellelser i Pressens Faglige Utvalg. 3.2 er bestemmelsen som ber redaksjonene om å være kritisk i valg av kilder og å sørge for kildebredde, og i tillegg kontrollere at opplysninger som gis er korrekte. Punkt 4.14 slår fast at alle som utsettes for sterke faktiske beskyldninger skal ha rett til imøtegåelse – samtidig og i samme sak som beskyldningene fremsettes.

Vanskelig diskusjonstemaer
Kriminalsaker: I flere av årsrapportene nevnes krim-journalistikken som et felt der det oppstår vanskelige etiske avveininger. Dette er knyttet til identifisering av gjerningsmann, men også til detaljnivå og omtale av offer. I norsk presseetikk er det som kjent en sterk tradisjon for å ikke identifisere mistenkte, siktede, tiltalte eller domfelte personer. Det er kun i unntakstilfeller at identifisering skjer, og da skal det begrunnes i et berettigede informasjonsbehov hos publikum. Når det gjelder omtale av ofre i voldssaker, skriver redaktøren av Vesterålen Online (VOL) at «dette er et punkt vi har brukt mye tid på. På den ene siden må alvorlighetsgraden av en sak beskrives for at leserne skal skjønne hva saken handler om. På den annen side har nettstedet et ansvar for å ikke påføre ofre ytterligere skade. Disse avveiningene er ikke noe vi tar lett på.»

Leserbilder: Oftere enn før kommer bilder og videoer fra voldshendelser og ulykker redaksjonen i hende, fra tipsere og øyenvitner. Slikt materiale kan være god dokumentasjon av hva som har skjedd. Men her kan det være store utfordringer knyttet til personvern og negative konsekvenser for de involverte. Sunnmørsposten publiserte en video av en voldshendelse på et kjøpesenter, etter å ha sladdet personene på videoen. Men det viste seg at de mindreårige personene på videoen likevel ble gjenkjent, og at publiseringen kunne sette dem i fare. Redaktøren måtte ta den vanskelige avgjørelsen å avpublisere videoen.

Kommentarfelt: Noen redaksjoner nevner moderering av leserkommentarer på eget nettsted og på Facebook som en utfordring. Slike meningsytringer og leserinnlegg kan ha stor verdi i den lokale samfunnsdebatten, de skaper engasjement rundt aktuelle saker, og flere opplever at de får bidra. Men noen ganger dukker det opp personangrep, sjikane og usakligheter, og kommentarfeltet blir alt annet enn konstruktivt. Det er viktig at de som har åpne kommentarfelt, bruker tid på å kontrollere og overvåke dem, og at alle i redaksjonen som har moderatoroppgaver har en klar bevissthet om hva som kan aksepteres og hva som skal fjernes.

Pressemeldinger: Redaktøren av Opdalingen skriver i sin årsrapport at for hans redaksjon er det viktig å unngå «pressemeldingsjournalistikk». Mange vil nok kjenne seg igjen i den problemstillingen. Når tidspresset er stort og ressursene få, er det lett å gripe til enkle løsninger og bruke pressestoff på en ukritisk måte. Men journalistikk og PR er to forskjellige ting. I stedet for å la pressemeldingen gå rett på trykk, bør man heller la den være et utgangspunkt for å selv ringe til kilder og utfylle saken for leseren. «Unngå ukritisk videreformidling av PR-stoff» heter det i Vær Varsom-plakaten.
I tillegg til slike mer eller mindre klassiske presseetiske problemstillinger er det viktig at nyhetsmediene stadig kjemper for retten til innsyn og fri tilgang til informasjon i lokalsamfunnet. «Pressen skal verne om offentlighetsprinsippet», står det i Vær Varsom-plakaten. Noen viser i sin årsrapport at de tar denne oppgaven på alvor. Avisa Sunnmøringen skriver at de i 2018 «har hatt kontinuerleg fokus på offentleg forvaltning, og har publisert fleire saker etter i utgangspunktet fått avslag på innsyn i dokument. Innsyn i offentleg forvaltning er eit fokusområde for Sunnmøringen, og vi har som tidlegare år klaga Stranda kommune inn for Fylkesmannen for manglande dokumentinnsyn.» Dette burde flere gjøre.
I kampen for åpenhet og innsyn oppnådde Adresseavisen et bemerkelsesverdig resultat da Riksadvokaten gav avisa tilgang til politiavhør i den såkalte Kystad-saken. To sentrale AP-politikere i Trondheim ble gjenstand for sterk kritikk i en sak om utbygging, omregulering og sammenblanding av politikk og næringsinteresser. Økokrim startet etterforskning, men henla etter en tid saken, og offentligheten fikk dermed vite lite om hva politikerne hadde fortalt i avhør. Normalt har pressen ikke innsyn i etterforskningsdokumenter, og Økokrim gav ikke fullt innsyn i avhørene da Adresseavisen bad om dette. Men en klage til Riksadvokaten gav resultat, og avisen fikk tilgang til dokumentene. Riksadvokaten legger i sin begrunnelse stor vekt på «pressens kontrollfunksjon» og «sakens betydelige allmenne interesse», og slår fast at den ligger «i kjernen av pressens samfunnsoppdrag».
Åpenhet og innsyn er en forutsetning for et folkelig engasjement og et sunt demokrati. Men innsatsen for å få tilgang til dokumenter gir også gevinst i form av eksklusive og vesentlige nyhetsoppslag. Ingen grunn til å være beskjeden altså, i kampen for åpenhet og innsyn.

Digg digitalisering

Stiftelsen er imponert

Av Gry Cecilie Sydhagen

Det har vært svært interessant å lese redaktørenes tilbakemeldinger på spørsmål fra Stiftelsen om hvordan det går med utviklingen fra papir til nett. Fokus er på topp og det er ingen tvil i at Polaris følger nasjonale og internasjonale trender. Vi er storlig imponert over Adresseavisen som gjor seg klar for å møte årets julegavetrend, Google home. Regner med flere av mediehusene følger etter.
I både små og store mediehus rapporteres det om små og store utviklingsprosjekter. Vi ser at det fokuseres mer og mer på de digitale kanalene, men at man i tillegg har funnet nye veier for å beholde papiravisen og gjøre denne interessant for leserne. Måling, algoritmer, roboter er viktige hjelpemidler for å forstå lesernes behov. Dette utnyttes godt.
Trenden viser at det leses mer på små skjermer enn store. Nyheter på mobil vil bare øke fremover. Abo på E-avis øker også hos de fleste mediehus. Antall pluss-saker er mer akseptert hos leserne, og inntjeningen øker når betalingsvilligheten stiger.
For å sikre jevn og høy lesing digitalt, benyttes tidsstyring, roboter og sosiale medier. Der er nok enda flere kanaler å kunne nå ut på, og disse bør utnyttes. Det læres mye av andre, og mye mer kan læres. Det er igangsatt mange store utviklingsprosjekter i de store mediehusene som vi framover følger med spenning. Svært godt utført arbeid er nedlagt og mer kommer. Det er ingen tvil i at utviklingsavdelingene har høyt trendfokus og engasjert. En annen måte å sikre dette på, er å linke til tidligere og relevante artikler til den saken som publiseres. Jeg har tatt noen stikkprøver i avisene på nordvestlandet på dette, her kan mange bli flinkere.

Salgsdriver for abonnement
Strømming av lokale nyheter, sport og kultur er en salgsdriver for abonnement, og strømming er ett av tre prioriterte tema i den strategiske utviklingsplanen for Polaris Media. Jeg er avisoman og har utallige abonnement, men gikk likevel til innkjøp av abo hos en avis under Norway Cup fordi jeg ønsket å se om igjen en kamp der min sønn spilte. De tjente dermed nesten 600 kr på meg. Det må sies at jeg ikke fikk sett kampen, da noe var feil med strømmingen, men det er en annen sak. De fikk pengene sine, og sunnmøringen i meg gnager litt på dette ennå!
Podcaster, animasjoner og flotte 3D-artikler ser vi mye av, og det er så mye flott arbeid. Jeg skulle ønske Polaris hadde sin egen mulighet til å shoppe artikler til en symbolsk sum, eller klippekort. Trenden viser at god og grundig gravejournalistikk har interesse for flere enn de som bor i lokalområdet. I år som i fjor savner jeg en felles publiseringsplattform av gode artikler på facebook fra Polaris' sine mediehus.
Gode publiseringsstrategier er også viktig. Legg en viktig sak åpen, for deretter å følge opp med dypdeinformasjon og intervjuer på pluss-saker. Dette viser seg å være enkle, men smarte løsninger.
Gledelig er det også å se at det var økonomisk digitalvekst for fjerde kvartal på rad i 2018. Dette står det stor respekt av. Denne oppturen er vel fortjent!
Stiftelsen kunne ha trukket fram flere fantastiske utviklingsprosjekter, men vi nøyer oss her med å ønske dere lykke til videre med å utvikle et 250 år gammelt mediehus med nyskapende teknologi. Behold den gode driven dere er inne i!

Personalisering

De fleste
er avventende

Av Svein Brurås

Den teknologiske omstillingen i mediebransjen sakker ikke på farten. Automatisering av journalistikken pågår for fullt, og robot-journalistikk prøves ut i en rekke redaksjoner. Et annet fenomen som en del redaksjoner begynner å få erfaring med er personalisering av nyheter og oppslag. Personalisering betyr at synligheten av saker og prioriteringen av nyheter blir automatisk tilpasset den enkelte bruker, basert på brukerens tidligere lesemønstre og preferanser.

Et av spørsmålene som stiftelsen bad Polaris-redaktørene svare på i år handler om personalisering: «Hvilke refleksjoner gjør redaktørene seg rundt personalisering og individuelt tilpasset innhold til brukerne, og hvor langt har vi kommet på dette området?»
Fagbladet Journalisten kunne i 2017 melde at avisen iTromsø var blant de første her i landet til å lansere personalisert forside på mobil, og at Altaposten var tidlig ute med personalisert forside på alle flater. Disse to avisene har sammen med Adresseavisen vært piloter i Polaris-konsernet i utprøvingen av den nye teknologien. I årsrapporten for 2018 konkluderer Altaposten med at avisen nok er i minste laget for en treffsikker tilpasning. «Utvalget ble for smått og utslagene i prioritering ble ikke optimal», skriver redaktøren, som understreker at han fortsatt er like nysgjerrig på og opptatt av teknologien.
I en nylig publisert forskningsartikkel basert på eksperimentene i Polaris - som for øvrig omfatter flere former for leseanbefalinger - er konklusjonene betydelig mer positive. "For Polaris Media har anbefalingsløsningene resultert i både høyere klikkrater og mer lesetid. Teknologien økte innholdets levetid, gav mer gjenbruk av eldre nyhetsstoff og bidro til å forstå egne lesersegmenter bedre." (Rolf Dyrnes, Jon Atle Gulla og Jørgen Frøland: "Anbefaling av nyhetsinnhold i praksis". Norsk Medietidsskrift 01/2019.)

Skal leseren bli redaktør?
Ifølge de redaksjonelle årsrapportene fra 2018 er det et mindretall av redaktørene som har gjort seg erfaringer med personalisering. En del av dem som er uten erfaringer stiller seg likevel positive til muligheten, og ser ikke bort fra at de tar den i bruk etter hvert. Andre svarer at personalisering av nyhetsoppslag neppe er relevant for deres avis, fordi antall saker og oppslag ikke er tilstrekkelig til at en differensiering mot ulike typer lesere vil gi mening. Noen sier vil forbeholde teknologien til annonsene. Flere begrunner sin skepsis med at de ønsker å følge en linje der redaktøren fortsatt skal ha full styring med hvordan produktet skal fremstå overfor samtlige lesere, og ikke overlate dette til algoritmene. «Hjelper vi leserne til å styre unna for eksempel de viktigste sakene gjennom å «styre innholdet» etter leserens opprinnelige smak, bidrar vi til å fragmentere oss selv», skriver redaktøren i Sør-Trøndelag.
Sunnmørsposten sier det slik: Det er viktig å ha ein fellesarena i eit lokalsamfunn der folk kan få eit breitt utval av nyheiter, også om tema dei i utgangspunktet ikkje visste at dei var interesserte i. Vi har derfor ingen automatisk personalisering av fronten på nett.» Men i likhet med mange andre aviser benytter Sunnmørsposten seg av en funksjon der leseren får opp forslag til nye artikler som har en relevans til den artikkelen som han/hun nettopp har lest. Videre tilbyr Sunnmørsposten en nyhetsapp der leseren kan velge ekstra nyhetsvarsel basert på tema.

Fordeler, muligheter og ulemper
Hitra-Frøya er i ferd med å gjøre seg sine egne erfaringer med en nyhetsapp der personalisering har vært diskutert. De har imidlertid valgt å «gå bort fra at datamaskinene skal tolke lesernes bruksmønster og på den måten prioritere innholdet på førstesida av mobilen. Vi vil heller at mennesker skal gjøre denne vurderinga. Det redaksjonelle innholdet er derfor redaktørstyrt, MEN: appen gir brukeren mulighet til personlige innstillinger og varslinger på enkelte saksområder (som f.eks sport eller kultur), fra geografier (valg Hitra eller Frøya) og fra ulike tilleggstjenester, så som vår eventkalender HFkalenderen.no og vår foreningsportal Mitt-Lag.no. Ingenting blir skjult, uansett innstilling. Men redaksjonen framhever innhold leseren har sagt at vi skal servere hans/hennes mobil.»
Adresseavisen har i sin årsrapport en fyldig refleksjon omkring fordeler, muligheter og ulemper ved personalisering. Individuelt tilpasset innhold kan ifølge avisen bidra til mer lesning og et økende antall abonnenter, vel og merke dersom det brukes på riktig måte. I dag er prioriteringen på avisens forside redaktørstyrt, men redaksjonen ønsker å utforske om «totalen kan bli bedre» ved å la algoritmer sortere og løfte fram deler av innholdet. «Vi har lesere som er innom oss flere ganger daglig, som holder seg i toppen av forsiden og som leser få artikler hver gang. Andre brukere er innom oss mye sjeldnere, de går lengre ned på fronten og leser svært mange artikler under sine besøk. Utfordringen er å sikre at begge ytterpunktene får med seg det viktige og det riktige innholdet – og journalistikken de ikke visste de ville vite mer om. Gjennom å bruke personalisering riktig kan vi øke sjansen for at brukere som er innom tre ganger i uka presenteres for innhold som tradisjonelt ville vært ute av fronten siden forrige besøk.»


Norsk skepsis
En studie gjennomført ved «Reuters Institute for the Study of Journalism» i England viser at nordmenn er blant dem som er mest bekymret for personaliserte nyheter. Bekymringen går særlig på at vår felles offentlighet skal fragmenteres, at brukernes forståelse av samfunnet skal bli innsnevret, og at mange vil gå glipp av de vesentlige nyhetssakene.
Men som ved all ny teknologi: ulemper kan begrenses og fordeler kan optimaliseres etter hvert som erfaringene og kunnskapen øker. En nyansert tilnærming og en gradvis anvendelse av personalisering vil kunne styrke journalistikkens relevans og nytteverdi for mange brukere.

Polaris Media Nord-Norge

Å drive lokaljournalistikk
krev innsatsvilje, sjølinnsikt,
tolmod og mot

Av Kine Hellebust

Å drive journalistikk i lokalaviser som skal ut til ei samansett busetting i tildels rurale område, der kommunikasjonsmidlane så som ferjer, vegar (eller mangel på sånne) ofte kan skape hindringar for arbeidet. T.d. å få gjennomført intervju i autentisk miljø, fotografering/opptak. er særs utfordrande. Det krev innsatsvilje, tolmod, sjølvinnsikt, god planlegging og mot.

Ein seier det kan komme godt med å ha ein porsjon sjølvironi i tillegg. Kanskje særleg når det oppstår utfordringar der tilfanget av stoff dreier seg om offentlig pengebruk, prioriteringar, viktige lokalpolitiske avgjerder, godt blanda med krangling.
Ein freistar kanskje å balansere stoffet med påfyll av solskinshistorier og ungar med hestehov… Dette, mens redaksjonen gjer så godt han kan for parallelt å utvikle avisa til auka opplag, utvikle og ta i bruk nye/andre plattformer. Utfordringa er alltid: Kan ein hamle opp med globale nyhende ved å styrke dei lokale hendingane?
Kan det ha interesse for dei avisene som ikkje kjem ut kvar dag, å ha ein fast kalender/spalte á lá: ”Veka som gjekk uti verda” ”Dette skjedde førre veke” – slik at lesarane som ikkje fekk med seg alt av hendingar, blir oppdatert av å lese lokalavisa sine vinklingar på globalt stoff? Særleg for dei avisene som ikkje kjem ut kvar dag.
Kan ein på dette viset utvikle eigen kritisk og undersøkjande journalistikk?
Oppsummering av dei åtte avishusa i vår nordlegaste landsdel – sett frå nord og nedover:

Mål og prioritering
Sidan 2017-rapporten ser vi eit fortsett i arbeidet med å forme attraktive produkt, og utvikle seg på dei medieplattformene som kan utviklast vidare for å auke aktiviteten av formidling, og utvide brukarmassen, gjennom å engasjere abonnentane til deltaking og innleggsaktivitet.
Innbakt i alle redaktørane si innrapportering ligg det ein ambisjon om ”å skjøtte samfunnsoppdraget på en god og uredd måte, belyse kritikkverdige forhold og beskytte mot overgrep og urettferdighet”.

Altaposten 2018 dekkjer Alta, Kautokeino og Loppa, TV Nord dekkjer Vest-Finnmark, og Radio Alta. I tillegg har dei ein informasjonskanal som spreier nyhende på flyplass og kjøpesenter.
Kommentar til redaksjonell rapport 2018:
Ei oppfordring til redaksjonen er å ta arbeidet med redaksjonell rapport, ein smule meir grundig:
Ved gjennomgang, ser eg at side ein og to er dei same for 2017 og 2018. Det kan ein jo sjå gjennom fingrane med, men det gir eit underleg inntrykk av journalistisk verksemd at dei mest sette og leste sakene også er dei same begge åra. Dette hemmar resten av rapporten der dei viktigaste sakene i 2018 er heilt andre enn malen på side 2 fortel lesaren.
Det som hadde vore interessant er å få vete meir om, er kva for saker som blir prioritert send i Radio Alta. Er det mogleg å ta med eit par store saker som har engasjert innringarar/informantar i radioen. Á lá: ”Mest lytta til”? Det kan vere viktig i samband med evaluering av informasjon og nyhende ”på lufta” - (og føre til fleire brukarar).
Glade nyhende er jo t.d.:



Framtid i Nord 2018
Framtid i Nord dekker de seks kommunene, Skjervøy, Nordreisa, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen og Storfjord.
Gratulerar med eit vel overstått 40årsjubileum, og lykke til med alle eigenproduserte sendingar med fokus på alt frå både sport via politikk til kultur. Kanskje det til og med kan bli plass til litt satsing på kunstopplevingar i tillegg jubileumsåret.
Kanskje det ikkje er eit skar i gleda - når ein samanliknar aktivitet frå rapporten i 2017 med årets – at det er blitt færre leiarartiklar (frå 109 til 100). Og at innlegga på nett har gått ned frå 500 til 370, og innlegg frå lesarane har gått ned frå 520 til 350.
Kva seier desse tala oss/dokker i redaksjonen? Aktiviteten er dalande. Har dette med engasjement i type lokalstoff å gjere? Eller er det samanheng mellom desse tala og interessa for det stoffet som blir presentert?

iTromsø Dekkjer Tromsø sentrum og nærområda, og finnes både på papir, desktop, tablet og mobil, og er den nest største avisa i Tromsø-området.
iTromsø har et opplag på 7.779 (mot 6.695 i 2017).
iTromsø feira 120årsjubileum (2018), og melder at det har vore auking på både opplag og resultat. Topplinjevekst to år på rad grunna brukarbetaling og sal av annonsar. Resultatet har vore ei opplagsauke på 16 prosent over tre år.
Gratulerar med alt.
Men slurv i statistikken gir eit feil bilde av den reelle stoda…
Rett nok er opplagstala auka, men dei andre kolonnane på ”intro-sida i rapportane 2017 /18”
visar at lesarane i 2017 var 48.100 og 36.100 i 2018. Det rimar vel ikkje heilt – statistisk?
Arrestere meg gjerne om eg tar feil.
Eit av dei viktigaste aspekta i redaksjonell rapport er dømet nedanfor. Det visar kor mykje granskande journalistikk kan seie noe (og ikkje minst få gjort noe) med overtramp av dei demokratiske køyrereglane i samfunnet – ikkje minst for styrande, tillitsvalde og andre i toppsjiktet – Dei er ikkje til for å overskridast.
Oppfordring til alle avisene: Nulltoleranse.

Hva våget vi? Hva publiserte vi av saker som vi visste ikke ville falle i god jord hos vårt publikum?
I året som har gått har vi en rekke ganger kommet med avsløringer som har fått konsekvenser: En havnesjef har måtte gå, en politiker har mistet sitt verv og vi har fått satt søkelyset på en rekke kritiske forhold i Tromsøs fengsel og hos Utekontakten.
At iTomsø blei klaga inn for PFU ein gong i 2017, mot 6 gongar i 2018, seier noe om at avisa tør… Ikkje å trakke over grensene for etikk, men tør å bringe sakene sine til ein konsekvens som den høgaste etiske journalistiske instans må handsame, er både modig og utfordrande.
Det er ikkje mengda av klager, men avgjerdene - som oftast endar med ”ikkje brot på god presseskikk”, er verd plass i rapporten.


Folkebladet (Finnsnes) dekkjer Lavangen, Salangen, Sørreisa, Lenvik, Tranøy, Berg, Torsken, Bardu og Målselv.
Ingen nye abonnentar samanlikna med 2017:
17.900 lesarar kvar dag
7.700 lesarar på nett
5.500 daglege brukarar på mobil

Forkorta utdrag av redaktørens journalistiske rapport 2018:
… At våre lesere og TV-seere vil betale for journalistikken vi bedriver er gledelig, men likevel er det fortsatt noen som reagerer negativt, og sender oss mishagsytringer over ”pluss-saker” og ”betalingsmur”, får vi tåle. Vi opplever at de fleste forstår at ingen kan gi bort produktene sine gratis. Vi opplever stadig at flere vil betale for informasjon - også unge mennesker - gjør oss optimistiske for framtida. Et klart signal på at lesere/ seere ønsker et redaktørstyrt lokalt korrektiv til sosiale medier… og ønsker at journalister med lokal forankring, hver dag, forsøker å speile virkeligheten på best mulig måte.


Folkebladet er den einaste avisa av dei nordnorske avishusa som har tatt opp ulike aspekt med kvinnerelatert deltaking. Noe som er interessant lesing:
Kjønnsfordeling i oppslaga - frå månad til månad i oversyn, fortonar seg på følgjande vis:
Papiravis 2018: Førstesidene fordeler seg mellom negative/positive hovudoppslag med kvinner på førstesidene:
44 prosent av førstesideoppslag var negative.
56 prosent var positive.


Interessant. Ingen av dei andre av avishusa i landsdelen har rapportert denne typen analyse. Den metoden kan bli spennande å følgje framover.


Andøyposten 2018 dekkjer heile Andøya og delar av Vesterålen. Digitalt samarbeider dei med Vesterålen Online (VOL) som er nettavis for Andøyposten, Vesteraalens Avis og Sortlandavisa.
Andøyposten har som mål å være ledende innen viktige næringsområder som Forsvaret, romfart og fiskeri, men også nært på de små hendelsene i lokalsamfunnet, og en vaktbikkje overfor lokale myndigheter.

Redaktøren skriv følgjande:Andøy kommune er en omstillingskommune etter at Stortinget i 2016 vedtok å legge ned Andøya flystasjon. Andøyposten har gjennom bevist prioritering av positive næringslivssaker, tatt en rolle der vi setter fokus på det som er oppbyggende for lokalsamfunnet.
Etter at vi gikk ned til to utgaver i uken i 2017, har vi måtte tenke nytt i forhold til vinkling av saker, og søke historiene bak hendelsesnyhetene heller enn ”blålyssakene”.
Ei vanskeleg sak med store konsekvensar etter eit feilslått vedtak på det høgaste politiske planet: Ei sak som er alfa og omega for lokalsamfunnet, og som avisa kjempar saman om å vinne.
Sjølvsagt arbeidar avisa parallelt med å sette fokus på notisar/småstoff, etter ein mal på at det skal vere minst ti notisar i kvart nummer - for å gi lesarane fleire nyhende og ”stopp-punkt” i kvart nummer. Veldig bra – for lokale lesarar i ei høgst usikker framtid.

Harstad Tidende (HT) (Harstad) dekkjer byen og nært omland, og gir ut magasinet 68,47N.
Ein litt artig presentasjon i rapporten: Harstad tidende. Harstad Tidende Harstad Tidende er den viktigste leverandøren av nyheter og informasjon i harstadregionen…
Ikkje ei direkte meiningsberande opning, men den står i alle fall på prent i rapporten til Polaris Media 2018… Om ein ser på dette med humor, kan ein i alle fall smile litt av den?
Her, derimot kjem informasjon alle lokalavisar håpar å kunne oppnå:
Harstad Tidende kan se tilbake på 2018 som et godt år.
I det 131 gamle avishuset var talet på produserte 9760 sider. Noe som gav 1,8 millionar betre enn budsjettert. Og den redaksjonelle kommentaren er: Dette sier vi oss svært fornøyd med.
1605 lesarinnlegg. Mange om omsorgsfunksjonen i kommunen – eller mangel på sånt noe, der pasientar blir liggjande utan tilsyn, døyande får uverdig pleie. Noe som har resultert i oppvask i etterkant - ettersom klanderverdige forhold kjem fram offentleg.

SortlandsAvisa og VOL (papir og nett) (Sortland)
Redaktøren skriv: I 2018 har nettstedet vært særlig aktiv til å rapportere om ulike former for kriminalitet. Særlig hjerteskjærende har det vært å rapportere om overgrep mot unge mennesker og narkotikaforbruk. Dette er tabubelagte tema.
Dette er ein av dei viktigaste oppgåvene ei lokal av is kan ta på seg å gå i bresjen for.
Redaktøren melder vidare:
Målet er å utøve en kritisk journalistikk, samtidig som man i et lite samfunn må fungere godt sammen med både kilder og dem som utsettes for kritisk journalistikk.
- Så sant så sant.

Ein aller siste kommentar:
Mykje hender i landsdelen, og både dei største (og minste) sakene blir løfta fram i med- og motvind - og konkurranse utan frå, utfordrar plattformene, presentasjonane og etikken vår. Alt dette ligg der ute ein stad mellom kjærleik til landsdel, brukarar og journalistikk.
Før eg takkar av, nemner eg at det er viktig å rapportere kva redaksjonen tør å løfte fram, og kvifor det er viktig å gjere det.
Fordi:
Å tore å ta eit steg mot ei utfordring er det største steget mot siger i ei motseiing. I gamla dagar kalla ein dette ”å bryne seg”… (og eit bryne, veit alle kva er.) Det er det likaste verktyet for å kvesse ljåen, og med det vere budd på å tukte dei seigaste korna, som gir det saftigaste brødet.

Gode nyheter
fra Nordvestlandet

Av Gry Ceciie Sydhagen

Mediehusene på Nordvestlandet består av 14 større og mindre lokalaviser. Ett har kommet til, Vestlandsnytt i Herøy kommune. Velkommen!
Stiftelsen registrerer en fin utvikling etter år med nedbemanning og omstillinger. Stort sett alle rapporterer om knapt med tid, små ressurser og dragkamp mellom nettavis og papiravis. Likevel sporer vi positivitet, med økte abonnement og gode tilbakemeldinger fra leserne. Det er gøy å lese årsrapportene. Redaktørene har gjort en solid jobb for å løse utfordringer som de alle har stått overfor tidligere år. Der er svært mange bra artikler, gode, nære historier og viktig, undersøkende journalistikk. Mye av stoffet har interesse for lesere utenfor lokalområdet. Vi oppfordrer til å dele ideene med andre mediehus i Polaris.
Stiftelsen ville trekke fram Vikebladet/Vestposten for avisens artikler om selvmord. Dette er et vanskelig tema i alle samfunn, hvor avisene kan bidra positivt. Det har vært høy andel av selvmord i distriktet. Dette er nært og sårt, og etisk vanskelig å skrive om. Avisenes samfunnsrollen kan være forebyggende.
Fjordenes Tidene fortsetter sin suksess med å skrive om kvinner i fokus. Prosjektet «likestilt» har vært meget vellykket. Prosjektet har som hovedmål å få flere kvinner i spaltene og øke andelene kvinnelige kilder. Vi oppfordrer alle til å dra nytte av slike prosjekter for sine nedslagsområder
Det er også gledelig å se at de fleste øker på nett og også antall abonnementer. Brukerne aksepterer mer og mer å betale for det de leser. Trenden er på vår side og dette vil øke digitalt. I små mediehus har avisene fokus på de daglige nyhetene på nett, og samler opp informasjon som kan vente til papiravisen som kommer ut 2-3 ganger i uken. Leseren setter pris på raske oppdateringer på nettet.
Romsdals Budstikke er en av dem som også har økt sin andel av pluss-saker, og vi ser fram til at alle mediehusene utfordrer seg selv til å øke enda litt mer enn fjoråret på pluss-saker.
Ellers kom det nye GDPR-regler som mediehusene må forholde seg til. Stiftelsen er spent på å høre om dette har gått greit.
Det er ellers kjekt å se at flere og flere tar i bruk strømming av sport og andre lokale arrangementer. Få med flere ungdommer, og vis dere sosialt for eksempel på snapchat. Lykke til videre!

Polaris Media Midt-Norge
- Gull!!

Trøndernes idrettsprestasjoner har bidratt til
å gjøre Adresseavisen
til noe langt mer enn en regionavis

Av Per Edgar Kokkvold

Adresseavisen. Utgiversted Trondheim. Utkommer alle dager unntatt søndag. Ansvarlig redaktør: Kirsti Husby. Antall redaksjonelle medarbeidere: 94 (100 i 2017).
Med sine 94 redaksjonelle medarbeidere har Adresseavisen 85 redaksjonelle medarbeidere mer enn den nest største, og 91 mer enn den minste av Polaris-mediene. Og derfor vil både Stiftelsen (og leserne) vurdere avisen ut fra en helt annen målestokk enn de mellomstore og små avisene. Men til tross for dette, faller det lett for Stiftelsen mene at Adresseavisen fortjener de mange gjeve priser den i 2018 har fått, både for sin journalistikk og for sin presentasjon.
Adresseavisen tåler fint å bli sammenlignet også med de største Oslo-avisene, som med en viss rett kalles "riksaviser".
Adresseavisen er i utgangspunktet en byavis og en regionavis, førstevalget for folk i Trøndelag, og med en meget sterk posisjon i hele Midt-Norge. Men trønderne selv har bidratt sterkt til også å gjøre Adresseavisen til en riksavis: Ikke bare RBK, men også Marit Bjørgen, Johannes Høsflot Klæbo, Emil Iversen, Didrik Tønseth, Emil Hegle Svendsen, Jan Schmid, Jørgen Graabak og Andreas Stjernen, som ikke bare er mennesker som de siste to årene har drysset edle medaljer over Trøndelag, men over Norge, hvor flere av dem har fått nasjonal heltestatus.
Heltestatus kan man ikke si at Trond Giske, Per Sandberg, Ola Borten Moe og Trine Skei Grande har fått. Men Ingrid Lorentzen, Arve Tellefsen, Åge Aleksandersen med flere har fått det. Håkon Bleken også, om ikke akkurat hos Rita Ottervik.
Hvilken "stall" Adresseavisen har! Hvilke personer den har hatt å spille på! Når Adresseavisen lykkes med sine ambisjoner om å være best på trøndere, trøndersk idrett og trøndersk politikk, blir den langt på vei også god, for ikke å si best, på norsk sports- og samfunnsjournalistikk.

Stiftelsen viser for øvrig til Adresseavisens eget, meget grundige redaksjonelle årsregnskap. Vi gleder oss for avisens opplagsøkning, men også over den selvkritikk som fremkommer, for eksempel at man har "skrevet mye om det politiske spillet, og litt for lite om politikkens innhold". Det en viktig selverkjennelse, ikke bare for Adresseavisen, men for alle aviser.
Stiftelsen registrerer, med tilfredshet, at Adresseavisen har kommet langt med de analyseapparater som skal vise hva som faller i lesernes smak og hva som ikke gjør det, hva som fungerer og hva som ikke gjør det, hvorfor en sak blir mye eller lite lest. Slikt kan en avis gjøre - så fremt avisen er bevisst på sitt samfunnsoppdrag: se makten i kortene og fortelle oss alle hva vi trenger å vite for å bli gode, kritiske samfunnsborgere. Uansett hva leserne måtte mene.

Bladet. Utgiversted Stjørdal. Utkommer tirsdag, torsdag og lørdag. Ansvarlig redaktør: Linn Cathrine Yttervik. Redaksjonelle årsverk: 10 (11 i 2017).
Stiftelsen registrerer god digital utvikling, videoopplæring, livesendinger, helgesatsing og store redaksjonelle ambisjoner: "markert eierskap" til alt som skjer i avisens dekningsområde, og et klart uttrykt ønske om å unngå utspillsjournalistikk, men sette dagsorden selv og spille en mer aktiv rolle i lokalvalgkampen i 2019.

Brønnøysunds Avis. Utkommer tirsdag og fredag. Ansvarlig redaktør: Matti Riesto. Redaksjonelle årsverk: 6.
Avisen melder om en meget vellykket digital utvikling. Dessuten understreker redaksjonen at avisen er noe mer enn en publiseringsplattform, noe alle redaksjoner kontinuerlig bør gjøre, både overfor sine egne medarbeidere og overfor leserne.
Redaktøren understreker også noe som er like viktig i en situasjon hvor konkurransen fra ikke-redaksjonelle kommunikasjonskanaler blir stadig større: At en redaksjon med respekt for seg selv, ikke publiserer feilaktige opplysninger, og sørge for å beklage når man har gjort en feil.

Fosna-Folket. Utgiversted Brekstad, Ørland kommune. Utkommer tirsdag og fredag. Ansvarlig redaktør: Alexander Killingberg. Antall redaksjonelle årsverk: 7.
Stiftelsen vil understreke hva avisen sier om sin rolle: Ikke bare formidle de viktigste sakene og større endringene, men også kuriositetene og tragediene, slik en god lokalavis skal gjøre.
Vi registrerer også at avisen ikke har egne kommentatorer, og at avisen derfor heller ikke har egne kommentarer, men sørger for at journalistene er til stede og stiller kritiske spørsmål der de viktigste beslutningene tas. Slik må det ideelt være for å unngå rolleblanding.

Hitra-Frøya. Utgiversted Fillan på Hitra. Utkommer tirsdag og fredag. Ansvarlig redaktør: Bjørn Lie Rønningen. Antall redaksjonelle årsverk: 5.
Stiftelsen vil anbefale interesserte å lese redaktørens skildring av livet i en avis i innledningen til avisas redaksjonelle årsrapport, og ikke minst rapporten selv om journalistikken i 2018.
Undertegnede hadde - på Stiftelsens vegne - gleden av å abonnere på Hitra-Frøya både i 2016 og 2017. Avisen fikk da honnør for sitt redaksjonelle produkt. Årsrapporten tyder på at avisen fortsatt holder på suksessoppskriften. Avisen ble i februar 2018 for øvrig tildelt "Den trønderske journalistprisen 2017".

Innherred. Utgiversted Verdal. Utkommer tirsdag, torsdag og lørdag. Ansvarlig redaktør: Roger Rein. Redaksjonelle årsverk: 9 (10 i 2017).
Avisen har ambisjoner om å speile lokalsamfunnet, være ledende på debatt og tett på den lokalpolitiske debatten. Redaktøren ønsker samtidig nye mennesker inn i avisen, folk som har noe å vise fram, noe å fortelle både fra næringsliv og dagligliv. Det understrekes at avisen har fått større slagkraft etter sammenslåingen av Levanger-Avisa og Innherreds Folkeblad Verdalingen til Innherred i 2015.

Opdalingen. Utkommer onsdag og fredag. Ansvarlig redaktør: Truls Lereggen. Antall redaksjonelle årsverk: 3.
Avisen kan glede både seg selv, sine lesere, Polaris og Stiftelsen med sin sterke digitale posisjon i en ellers vanskelig konkurransesituasjon. For redaksjonen er den knappe bemanningen selvfølgelig en stor utfordring. Tre redaksjonelle medarbeidere skal produsere mange saker hver eneste dag. Nesten all produksjon publiseres på nett så snart den er fredig, eller i løpet av det første døgnet. Redaktøren legger ellers stor vekt på at avisen skal være etterrettelig: - Målet er at ingen skal ta oss på feil fakta, som det heter i avisens redaksjonelle årsrapport. Slikt lønner seg alltid på sikt.

Sør-Trøndelag. Utgiversted: Orkanger. Utkommer tirsdag, torsdag og lørdag. Ansvarlig redaktør: Anders Aasegg Morken. Redaksjonelle årsverk: 12 (11 i 2017).
Avisen melder at den i 2018 har hatt en betydelig opplagsøkning etter flere års nedgang. Redaktøren forklarer fremgangen med satsing på kvalitet både i journalistikk og presentasjon. Avisen anfører at man vil bidra til å gjøre innbyggerne i sitt dekningsområde til engasjerte samfunnsborgere. Stiftelsen registrerer samtidig at avisen også har bidratt til å løse konflikter mellom innvandrerungdom og etnisk norske ungdommer.

Trønderbladet. Utgiversted Melhus. Utkommer tirsdag og fredag. Ansvarlig redaktør: Lars Østraat. Antall redaksjonelle medarbeidere: 5.
Trønderbladet har fått nye lokaler, skilt ut markedsavdelingen i et eget selskap og fusjonert med andre markedsavdelinger i sju andre mediehus i Midt-Norge. Avisen satser på abonnementsvekst og økning i Pluss-lesingen. Redaktøren forteller om konkurransesituasjonen at de regionale mediehusene er lite til stede i dekningsområdet, og at Trønderbladet derfor har en privilegert stilling som hovedorgan på nyhetsfronten.

Har vi tatt feil av trønderne?

Hvis vi skal tro faktaboksene fra Polaris Media Midt-Norges redaksjoner, er det nesten ikke ett innlegg på nett som blir refusert av redaktørene. Opdalingen har ifølge faktaboksene publisert 70 nettinnlegg og refusert 0, Trønderbladet publisert 400 og refusert 0, Brønnøysunds Avis publisert 154 og refusert 8, Hitra-Frøya publisert 1000 og refusert 50, Bladet publisert 1510 og refusert 5, Namdalsavisa publisert 1500 og refusert 4, mens Adresseavisen har publisert 32500 nettinnlegg og refusert 0. Ingen!
Har vi tatt feil av trønderne? Er trønderske samfunnsdebattanter mer siviliserte og saklige enn nordmenn flest? Eller er det ingen grenser for hva trønderske redaktører slipper inn i avisene sine?
Svarene på de tre spørsmålene er etter alt å dømme: nei, nei og jo.
Den redaksjonelle årsrapporten fra Trønder-Avisa forekommer Stiftelsen å være nærmere sannheten: 2528 publiserte nettinnlegg, 432 refuserte.
Stiftelsen vil anmode mediehusene om å være nøyere med faktaboksene neste år. Ikke minst fordi onde tunger vil ha det til at norske redaktører har innført faktabokser for at det i hvert fall skal være noe som er korrekt i avisene deres.

PEK

"Med hjertet i bygda
- i hjertet av bygda"

Trønder-Avisa Konsern: To store og tre små

Inderøyningen. Utgiversted Straumen. Utkommer med ett nummer i uken, på fredager. Ansvarlig redaktør: Stig Leinan. Antall redaksjonelle årsverk: 1
Avisen har satt seg som mål å være "relevant for alle inderøyninger, enten de bor i Inderøy, eller har hjertet sitt i kommunen". Det er samtidig en høyt prioritert målsetting at alle de fem grendene i kommunen er representert i hvert nummer. Det sier seg selv at det med ett redaksjonelt årsverk vil dette neppe vært mulig uten bistand fra frilansere.
Redaktør Leinan konstaterer at man ikke har klart å endre rammevilkårene i løpet av året, men at det har vært "relativt enkelt å hyre inn frilansere til oppdrag".
Stiftelsen registrerer også med glede at avisen fortsetter å bringe stoff skrevet av elever ved norskundervisningen for voksne i kommunen, en avisside kalt "Kloden", et eksempel på at det lokale godt kan kombineres med det globale.
Vi ønsker Inderøyningen alt godt framover, og håper avisen klarer å nå sitt mål om et opplag på 2000. (1924 i dag).

Namdalsavisa. Utgiversted Namdal. Utkommer med fem nummer i uken, fra mandag til og med fredag. Ansvarlig redaktør: Kim Riseth. Antall redaksjonelle årsverk: 20.
Namdalsavisa gikk i 2018 fra å være en seksdagersavis til å bli en femdagersavis, uten papiravis på lørdager, blant annet som følge av endringer i postdistribusjonen, noe som skapte store problemer også for avisen. Likevel har den klart å øke antall betalende abonnenter. Dette klarer man ikke uten anstrengelser; NA har blant annet gjort det gjennom å styrke fredagsavisa med et meget allsidig, velskrevet og innbydende helgebilag, og, ikke minst, forberedt leserne på endringen, gjennom møter med dem som ble rammet og gjennom redaktørens "10 grunner til at papiravisa forsvinner på lørdager" - velbegrunnet og over to sider.
Det lønner seg alltid å ta leserne på alvor.
Namdalsavisa lever klart opp til sitt mål om å være et viktig bindeledd for folket i Namdalen, og fremstår for Stiftelsen som en velredigert avis med mye og mangfoldig kvalitetsjournalistikk.

Snåsningen. Utkommer én gang i uken, på onsdager. Ansvarlig redaktør: Birger Ringseth. Antall redaksjonelle årsverk: 2.
Snåsningen startet på to kott over Bakerns kafé i Snåsa sentrum 14. september 2005, forteller redaktør Ringseth i avisa 9. mai 2018, i samband med at Snåsningen har lansert egen nettavis. - Nå kommer også de lokale nyheter fra Snåsa og omegn rett i lomma på abonnentene, som det heter i oppslaget.
Nettavisen er et resultat både av den nødvendige, digitale transformasjonen og av noe som er alt annet enn nødvendig, at posten har glemt at posten først og fremst skal gå med posten og ikke med overskudd.
Snåsningen er en liten avis, men en god liten avis. Stiftelsen er ikke overrasket over at mange snåsninger betrakter onsdagen, når Snåsningens papiravis kommer ut, som helligdag. Det skal onsdagene fortsatt være, "men med nettavisa vil vi også skape noen hellige stunder også resten av uka", som redaktøren formulerer det i en melding til leserne.
Det er riktig som redaktør Ringseth sier, at en avisredaksjon ikke kan bli særlig mindre enn hans - og derfor må ta fire ukers avisferie om sommeren, men som kompenserer med en innholdsrik sommeravis - men det gjør den ikke mindre viktig for lokalsamfunnet: En avis som både forsyner den sørsamiske hovedstaden med egne sørsamiske sider, og som må slåss for den lokale ambulansen og for arbeidsplassene ellers når staten trekker seg ut. I 2018 opplevde kommunen at både skattekontoret og lensmannen forsvant fra bygda.
Stiftelsen vil uttrykke sin respekt og beundring for lokale pressefolk som redaktør Birger Ringseth og journalist Lornts Eirik Gifstad, godt hjulpet av journalistvikar Jostein Aardal og annonsekonsulent Rune Wasshaug, som alle arbeider hardt for sitt lokalsamfunn.

Steinkjer-Avisa. Utkommer med ett nummer i uken, på onsdager. Ansvarlig redaktør: Tore Vikan. Antall redaksjonelle årsverk: 4 (7 i 2017).
Steinkjer-Avisa la på seg i 2017. To aviser ble til én, da Lokalavisa Verran Namdalseid og Steinkjer-Avisa slo seg sammen til Steinkjer-Avisa. Slikt er ikke alltid lett, og redaktør Vikan innrømmer i den redaksjonelle årsrapporten at det falt fra langt flere lesere i Verran enn det man hadde håpet på.
Avisens motto "Med hjertet i Steinkjer - i hjertet av Steinkjer" slår nok ikke så godt an i Verran som i Steinkjer.
Men det gleder Stiftelsen å se at selv om abonnementstallet har gått ned, så har annonsemengden økt, og at de to utlignet hverandre økonomisk. Redaksjonen melder også om mange positive tilbakemeldinger på avisen. Blant mye god journalistikk merker Stiftelsen seg spalten "Hjemflytteren", som ikke overraskende har vist seg å bli "svært populær".

Trønder-Avisa. Utgiversted Steinkjer. Utkommer alle dager, unntatt søndag. Ansvarlig redaktør: John Arne Moen. Antall redaksjonelle årsverk: 34.
Avisen melder om uro rundt eierskapet, en uro som naturlig nok også vil prege redaksjonen, selv om redaktøren ikke gjør noe ut av dette i den redaksjonelle årsrapporten. Uro rundt det ikke-journalistiske er aldri bra for journalistikken.
Trønder-Avisa har ambisjoner om å dekke det nære, men samtidig klarer avisen å løfte blikket, og - som redaktøren uttrykker det - trekke de større linjer.
At man har en meningssterk redaktør betyr også at avisen heller ikke skyr det kontroversielle.
Stiftelsen registrerer med tilfredshet at avisen, til tross for en strammere økonomisk situasjon, prøver å skjerme det redaksjonelle kompetansebudsjettet og være nøye med den kontinuerlige evalueringen av det redaksjonelle produktet.

PEK

Kva er lokalt utan å vere globalt
(eller omvendt)?

Av Kine Hellebust

Om verda går av hengslene - kva er det journalistar må, kan, eller vil fokusere på?


Tenk deg at noen i framtida fann ut at det var eit land i verda som delte ut ein pris til ”fredens fremme”, der det kvart år blei gitt ein ganske stor pengesum til ein person eller organisasjon fordi dei hadde gått i bresjen for å skape fred på jord. Det vesle landet fekk med dette monopol på å ha den største kompetansen på å skape fred gjennom humanistiske - eller miljømessige tiltak…
Men så ein dag kjem det plutseleg en påstand om at dette landet produserar høgteknologiske delar til automatvåpen som dei sel for milliardar til andre land… Ikkje til land som er i krig, nei. Berre til land som ikkje er i krig sjølv… men om desse landa sel våpendelane vidare skal ein ikkje snakke om. Kongsberg våpenfabrikk heitte firmaet i dette vesle landet. No heiter det Kongsberg Gruppen, ja for vi sel jo ikkje til dei som krigar… Då er det kanskje på tide å spørje: Kva skal ein med våpen om ein ikkje brukar dei? I 2017 selde Kongsberg Gruppen våpen til eitt land for ein milliard (Oman). Dette var berre eitt av kjøparlanda.
I tillegg nemner eg ein viss fregatt... som fekk fleire varslar om at dei var ute av kurs. Kvifor gjorde dei ingenting for å endre den? Og kvifor er det ingen som fortel oss kvifor?


VI HAR EI PLATTFORM
Kan ein ansvarleg redaktør i ei lita avis legge vekk ei nasjonal/global sak? Og skjule seg attom "Vi har ei plattform som seier vi skal prioritere lokalt stoff"… Spørsmålet er om avisa sin(e) journalistar har høve til å vike frå plattforma, slik at det ikkje berre er rikspressa og statlege mediekanalar som formidlar alt som ikkje er lokalt?
Kva om det dyk opp hendingar utanfrå, som rokkar ved etikk: Ein kjend politikar, lokal eller nasjonal… kulturperson, næringsdrivande, eller idrettstopp blir tatt fordi vedkomande har utførd seksuelle overgrep mot ein unge, eller fleire hundre ungar. I skjul, på
nett, eller andre stader?

ATTERSTEG OG FRAMSTEG – ER DOBBELT SÅ LANGT (Ofte brukt av underteikna)
Minnest vi telefonane av svart bakelitt med ”taletut” på toppen og talskive på magen? Ei nyvinning frå 50-talet. Den hang ikkje på veggen, og vi kunne ringje til dei fleste utan at sentralborddama lytta på det vi snakka om. I dag har vi telefonen i lomma. Den har eit minne som lagrar alt vi har meddelt oss med. Til og med utruskapen vår, ferieplanar, løgner, tjuveri. Ikkje berre meldingar og samtalar, men alle bilete vi har tatt av og i privatsfæren vår.
Er dette framsteg? Absolutt… eller?

KVA BETYR PERSONVERN? (Hugs å lese opptil 12 sider engelsk tekst med lita skrift kva du gir i frå deg)

Det er omfattande - om du orkar å lese kva storkonserna brukar gjeremåla dine til. Vi godtar mellom anna å bli innkapsla, lagra og bli tatt til inntekt for produkta vi kjøpar Med dét blir vi redusert til ein nano-brikke i marknadsundersøkingar av kjøp og sal.

NEI NEI GUTT, DETTE MÅ BLI SLUTT… (Strofe av Margarethe Munthe)

Ein kan jo spørje seg om ein telefon berre er ein telefon… Dei er blitt ein planet med eit eige indre liv, og er full av muligheiter som syg deg inn i eit virvar av tilbod. Eit fotografi er ikkje lenger eit foto av eigne opplevingar. Det er ein industri der kjøp og sal av private kroppsdelar blanda med snuskeprat og gurglelydar som reduserar sjølv den snille eller intellektuelle til eit offer. Kva kan dette føre til når gigantar som Facebook, Google, Amazon og Apple styrar alt.
Kven hadde trudd at ei oppfinning for litt over hundre år sidan, som kunne formidle natur, kultur og stemningar utviklar seg til eit medium som lagar underhaldning av undertrykking, skam og maktesløyse som i første rekke rammar ungar og ungdom.
Kva gjer vi? Skal vi lage ein reportasje med ”kommentarfelt”, og sjå kva lokale lesarar syns om dette? Utfordre lesarane, eller overlate det til andre? Kan vi påstå at det er eit vakum mellom foreldra og ungdomen fordi dei fleste ikkje veit (eller kanskje ikkje vil vete kva podane syslar med?
Kor kjem dette frå? Er vi blitt invadert av ei verd som er mykje større enn det vi noen gong har førestilt oss? Er dette ein trend som vil gå over? Kva har skjedd i ettertid sidan vi fekk høyre om den første skolemassakren i Columbine i Amerika? Ei rekke massakrar på skolar er kommen hit til lands. Heldigvis ikkje i same grad, men støtt les vi at ungdomar blir banka opp, mens andre ungdomar filmar overgrepa, og deretter blir bilda og filmar ”delt og sett på”.

BY OG LAND – HAND I HAND (Artig perspektiv - og eit par spørsmål du gjerne kan prøve å svare på)

1. Argument for byane: Miljøsatsing! 2. Argument for distrikta: Arbeidsplassar!

Minnest vi eit kabinettspørsmål i Stortinget: - Kvar er det blitt av reinseanlegget som blei lova bygd på Mongstad? Dette spørsmålet gjorde at Bondevik II gjekk av, og vi fekk ny regjering… Fekk Mongstad reinseanlegg av den grunn? Kvifor ikkje? Ingen har sidan gjort krav på å få vete det.
Grunnen til at det blir nemnt her, er fordi ein gjerne skulle vete forskjellen på å ha eit reinsanlegg, og ikkje å ha det – sett i det vi veit i dag om klimaendringar i hav og luft. Spørsmåler er: Kor viktig er eit reinseanlegg i dag, både for grannar og for naturen?
Kor mykje veit du om den passe store kommunen Kvalsund? Kvifor bråker dei når dei no har fått arbeidsplassar? Noen av innbyggjarane varslar om giftige utslepp, og opplever det faktum at det ikkje fins politisk opinion for å gjere noe. Resultat: Nordhavet blir forgifta, bygda er splitta i vond usemje om forureining/arbeidsplassar.
Kan ein spørje kvifor vi ikkje prioriterar miljøet likt over heile landet når vi veit at alle samfunn treng både trygge arbeidsplassar og ditto vegar. Alle treng reint hav og frisk luft.
Byane og distrikta våre skal ha reint vatn, og frisk luft å puste i. Ingen har lov å forureine naturen omkring oss. Kven i all verda kom med det idiotiske forslaget om å kjøpe seg fri for forureining med ein avtale gjort i Kyoto? Veit vi kor mange megatonn gift vi kunne betale til verda for å kjøpe oss fri frå ansvaret å forureine?
Ideen var vel på politiske trapper tidlegare, då nordområdet vårt blei ramma av atomkrafteksplosjonen i Tjernobyl, og ein av våre stortingsmenn - seinare justisminister - uttalte: Vi kan selje Finnmark til Russland, så er vi kvitt forureininga.
Kravet er at både politikarar og investorar garanterar at kvar industriarbeidsplass skal vere giftfri og trygg for folk, miljø og natur. Det største perspektivet er at dette vesle landet, har verdas nest lengste kystline.

Siste spørsmål:
Når vi veit det som skjer i dag, kan vi då greie å endre haldningane: Vi ligg så langt borte at ingen merker kva vi gjer?

EPILOG:
Den som tar best vare på det svakaste leddet i eit samfunn, har den beste kulturen.